lørdag 21. april 2018

Å bære budskapet

Tiden er inne. Det er konsertdag. UNIFIL-jubileum på Akershus Festning i Oslo. Dagen jeg skal innta en scene foran noen tusen mennesker. Natten har vært dårlig. Magen er urolig. Hvordan skal dette gå? Hvordan skal jeg klare å i det hele tatt ta meg inn i folkemassene? Mennesker som egentlig er mine medsoldater, medveteraner, men som kroppen har bestemt utgjør en fare? Som beskytter meg mot selvmordsbomberen den ikke klarte å se i Irak, som gikk av rett ved der jeg stod?
Oslo sentrum er et kaos denne fredagen. Veteraner, korps og andre deltagere til Military Tatoo er spredd utover hele Kvadraturen, med en kjerne inne på festningen. Et hav av mennesker med lyseblå bereter, med medaljetunge blazere står blandet inn med korps fra mange nasjoner. Mennesker som ikke har møtt hverandre siden den gangen de gjorde et område av Sør-Libanon litt tryggere som en del av FN-styrken. "Veteran møter veteran" serverer raske karbohydrater. Jeg løper på en medveteran fra Irak der, som sørger for å gi meg en vaffel og en burger å bite i noe raskere enn den milelange køen som støter mot bordkanten deres. Overalt er det kjentfolk. Enten kolleger fra Forsvaret, eller kjentfolk fra periodene mine i FN-styrken. Cirka en fjerdedel har møtt opp, mange sammen med sine partnere, ektefeller, noen hadde tatt med seg barn eller barnebarn. Jeg kjenner jeg blir rørt. Snart skulle jeg spille for mange av dem.
Ettermiddagen går. Energien er helt borte, men jeg kjenner at jeg må få landet teknikken til konserten. Lydprøver må til. Med meg på scenen har jeg min gode venn, gitaristen Kjetil Finne. Som jeg spilte med i bandet Nova for lenge siden, den gangen vi spilte Soldier Blue på festkonsert for UNIFIL, etter at vi hadde spilt den på NRK.
Riggingen er kaotisk, men slik er jeg vant til. Lyden blir bra under lydprøven, men suger lut under konserten. Det vil si den lyden jeg har på scenen. Men så lenge lyden ut i salen er bra, spiller det ingen rolle. For lyden på scenen tar vi på erfaring og rutine.

Så skjer det noe som verken jeg eller Angela er forberedt på. Mange kommer bort og takker oss for denne bloggen du leser en del av akkurat nå. Flere forteller at de har oppsøkt hjelp etter at de hadde lest innleggene. Selv pårørende hadde tatt initiativ på egen hånd og sørget for at soldaten og veteranen i deres liv hadde kommet under behandling. Jeg kjenner jeg blir rørt på nytt. Hadde vi fått til dette? Vår åpenhet om egen situasjon hadde fått andre til å søke hjelp i helsevesenet. Jeg synes det er så utrolig fint! Og jeg kjenner at jeg er stolt av både meg selv og den kvinnen jeg har ved min side!

Konserten er i gang etter at sjefen for Luftforsvaret, generalmajor Tonje Skinnarland behørig presenterer meg. Der ute, under scenekanten i dette enorme teltet er publikum. Jeg har stotret meg gjennom mye øvingstid for å få konserten til å henge på greip. Jeg hadde med blekker til alle sangene. For hukommelsen er ikke hva den var. Selv om alt som blir spilt er laget av meg. Men det spiller ingen rolle. For når jeg er på en scene så er jeg i en egen verden og da flyter det. Denne lille boblen jeg lager på en scene hvor jeg har konsert er uberørt av PTSD. Selv når energien er borte så henter jeg den fra et sted, akkurat for dette.

Nye bamseklemmer etter konserten. Mange sier mye fine ord om det jeg beskriver i musikken min. Blant annet "Mama" som er en hyllest til min mor og alle mødre som har og har hatt sønner og døtre ute i krig og konflikt, gjorde sterke inntrykk på publikum.
Det er utrolig godt å være budbringer av dette. Å være veteranen som evner å si noe om hvordan det er å være nettopp veteran, enten man er skadd eller ikke.

Det er i høyeste grad verdt å takke Forsvaret for dette arrangementet. Ja, jeg vet veldig godt at nasjonen ikke hadde veldig mye å være stolt av i forhold til mottak og oppfølging av denne styrken. Men det eneste de kan gjøre er å ta ta tak og rette opp dette. Det synes jeg dem er godt i gang med. Det var utrolig mange fornøyde mennesker på parade såvel som konsert denne dagen. Måtte mange skape nye og forsterkede bånd og forbli SISTERS and BROTHERS IN ARMS!

Hjemme i Solør er jeg enormt sliten men fornøyd. De neste dagene er "nedetid" men det var verdt det! Stay great, y'all!


lørdag 14. april 2018

I flere verdener

Kave. Ordet dekker det jeg driver med for tiden. Gåstavene treffer gjørma i bunnen av smeltevannet fra åkrene. Musklaturen i mage, rygg og bein får kjørt seg. Prøver å få liv i en gammel skrott som har brukt mye tid i fosterstilling inne i sin egen boble. Det ene beinet foran det andre. Skritt for skritt.
Det går ikke lang tid før det begynner å verke, før det formelig knaker i musklene. Samtidig så kjenner jeg gnagsårene på anklene blir større. Det er ikke bare der jeg får dem, men også i hodet.

Minuttene går. Radaren skanner omgivelsene. Jeg prøver å fokusere på det som skjer rundt meg. På ektefelle Angela og den praktfulle schæferen vår, Diesel. Praten går, men radaren jobber videre. Skjer det noe? Er det noen som oppfører seg mistenkelig? Kommer det en bil? Hvem er i den? Venn eller fiende?
Jeg rister det av meg, ser på landskapet. på gårdene som ligger spredt utover. Forsøker å forestille meg hvordan det var når disse kom til. Hvem bygde dem og hvem drev dem? Hvordan var livet i de bygningene som nå står til forfall? Alle tanker jeg gjør meg er i svart hvitt. For det var slik det var før, skal vi tro bilder fra gamle dager. Jeg humrer for meg selv. Gleder meg over at jeg kan kutte ut overvåkningen av omgivelsene for en stakket stund.

Men det varer ikke lenge. Jeg ser en søppelbil borte ved et hus. Tankene mine går plutselig til Bagdad, til den den lille fremskutte basen "Shield" som jeg holdt til i når jeg ikke trente irakere. Til søppelbilene som til stadighet ble forsøkt brukt til å frakte inn bomber inn i leiren. Men som hver gang ble oppdaget av bombehundene som var stasjonert i porten inn til leiren. Schæferen min er ingen bombehund, men det var den gangen jeg virkelig fikk en stor kjærlighet for hunder. Det er ingen lett oppgave å detektere bomber i søppel som avgir et vell av dufter!
Jeg grøsser og forsøker å riste tungsinnet av meg. For når jeg begynner å jobbe meg ned langs "minnenes alle´" så kjenner jeg kroppen går i beredskap. Disse verdenene smelter sammen for meg, den ekte og minnenes. I det ene øyeblikket er jeg hjemme, i det andre i krigssonene. Slik går tiden for meg. Det er helt umulig å skjære klar av minnene fra tiden i krig. Ei heller det å kjenne tyngden av det. Og så er det drømmene som lar meg gjennomgå om nettene.

Anela ser på Apple-uret sitt og konstaterer at vi har høy fart. Jeg gleder meg såvidt over det, men merker at jeg er sliten. Ikke bare fysisk men også psykisk.
Vel hjemme så er en ny tur på i overkant av en time tilbakelagt. Jeg tenker plutselig på at disse timene skal bli flere, de skal bli til dager, uker og måneder når vi til slutt legger ut på Norge på langs. Jeg kjenner det er langt dit, men jeg kjenner også at det er et godt mål. Et slikt prosjekt kan ikke vært noe annet enn topp for en med min lidelse, nemlig å ta seg gjennom det norske landskapet og treffe en rekke gode veteraner på veien nedover. Det blir supert!
I mellomtiden må jeg kave etter beste evne.






tirsdag 10. april 2018

Tiden etterpå

Det er en tid for alt. Også for det å gå mentalt i kjelleren etter å først ha rast rundt, for deretter å treffe en dyp depresjon med krystallklare selvmordstanker. Jeg har fortalt min historie om innleggelsen på en akuttenhet i psykiatrien, Angela har fortalt hvordan redsel og frykt preget tiden, både mens dramatikken pågikk og perioden etterpå. Hun har tatt på seg altfor mye skyld for det som skjedde. Men hun tok de rette grepene. Det var på tide å få meg lagt inn. Det var på tide å få behandling, både ytterligere oppfølging og av medikamentell art.
Øyebevegelsesbehandlingen EMDR, som jeg nå har holdt på med hver uke i nesten ett år er nå avsluttet. Det er feil tidspunkt for dette. Det har ingen effekt heller. Nå er det å finne noen alternativ behandling. Den kognitive er høyst aktuell.

Tiden etterpå har vært preget av roligere dager. Medisinene virker med sin hensikt og søvnen er bedre, selv om drømmene fortsatt gir natten en viss følelse av berg- og dalbane.
Jeg lærte mye under oppholdet, både om meg selv og om min ektefelle. Jeg lærte også at jeg på ingen måte er alene. At det er mange høyst vanlige mennesker som rikosjerer rundt i psykiatrien. All denne lærdommen har jeg puttet i livets ryggsekk slik at det alltid kan være med meg når jeg går fremover.

Jeg har også fått muligheten til å spille litt musikk etter hjemkomsten fra sykehuset. En minikonsert på en medaljemarkering for norske soldater som hadde vært i FN-tjenesten i Libanon gikk meget bra. Det var greit å spille for folk så lenge de satt ute i salen og jeg satt foran. Og musikken ligger der, trofast, urørt av PTSD.
Jeg har også begynt å øve opp mot konserten for jubiléet for FN-styrken som markeres den 20 april i et telt på Akershus Festning. Jeg skal spille sammen med min gode venn, gitaristen Kjetil Finne, som også spilte i Nova, bandet som jeg brukte på innspillingene til FN-soldatenes Hjelpefonds kassett. Jeg er spent på hvordan det går, for der vil det være et betydelig folkehav som må forseres. Men, jeg har tenkt å la dette gå til seier, selv om det kommer til å slå meg ut lenge etterpå.

Så har bestefaren i meg virkelig våknet. Den lille gutten som kom til verden 19 mars har ytterligere forsterket ankeret mitt til livet. Gitt meg en ytterligere grunn til å leve. Jeg må jo se ham vokse opp og så må jeg jo fortelle ham historien om hvordan jeg traff mormoren hans, min ekskone, hun som kom fra Kfar Hamam i Sør-Libanon. Jeg har også lovet min svigersønn det at jeg skal fortelle ham om alle rariteter i verden, noe både han og datteren min setter pris på.

Livet går ubønnhørlig videre. PTSD, en kaster lange skygger ennå. Men samtidig så gir bedre søvn meg en mulighet til å være mer uthvilt. Mange år med den elendige sorten har tresket hjernen min i stykker. Det er i alle fall slik det føles. Hukommelsen har vært nesten som en gullfisk (20 sek) og evnen til å tenke klart ble borte et sted på veien langs tiden. Men litt bedre har det blitt. Det betyr at jeg klarer å fokusere mer på de nære ting. De tingene som ligger bortenfor krig og traumer. Eller på denne siden, alt etter hvordan man tenker. Men kunsten er å forsøke å skyve krigen på en viss avstand. Om jeg klarer det, gjenstår å se.

Jeg er ute langs veiene med Angela og schæferen Diesel. Med gåstaver. Øktene øker for hver uke. Målet vårt er fortsatt å gå Norge på langs i 2020. Det er et ekstremt hårete mål, men jeg vil at det skal stå der som et fyrtårn. Som jeg kan styre mot. Som kan gi meg håp. Som jeg ser når dagene blir mørklagte og vanskelige.
Turene slår meg ut. Men en vakker dag så gir de meg bedre form og økt glede. En vakker dag legger jeg ut på ferden langs vårt vakre land. Men inntil da har jeg noen utfordringer som skal bekjempes!

onsdag 28. mars 2018

Dagen det smalt


Av Angela Claire Bjorøy-Karlsen

Dagen jeg fryktet, og håpet aldri skulle komme.

Siden i sommer har Roger snakket om at han ikke ønsket å leve. Og ja vi hadde snakket med DPS, en om disse tankene. Jeg kunne se at han ble dårligere, men prøvet å ha et tillit til helsevesenet, han var jo under behandling. Hadde oppfølging en gang i uken hos Distrikts Pysiatrisk Senter. “Senk skuldrene Angela, han får hjelp” dette ble en mantra for meg hver gang vi hadde rundene våre om han var av betydning for verden, om alle andre hadde hatt det bedre om han var død.

Frekvensen var økende og fra desember 2017 var vi opp i en snitt på to ganger i uken: “Fy jeg er sliten, vet ikke hvordan og hvor jeg skal finne kreftene til å holde han oppe”. MAMMA  MAMMA MAMMA, ja hun var der , er der alltid når jeg trenger henne. Hjelper meg å se klart, hjelper meg å se at dette ikke er Roger det er PTSDen hans som snakker. Hvor hadde jeg vært om det ikke hadde vært for henne, pappa og noen få andre venner som jeg har tillit til. Personer som vet dette er vanskelig og som aldri vil bruke mine frustrerte slite ytringer mot Roger. Personer som forstår han har en krigsskade.Men som også forstår at jeg trenger støtte for å være der for han.

Roger, mannen jeg ELSKER, mannen jeg giftet meg med selv om han er skadet, for skaden er ikke Roger. Mannen jeg aldri kunne ha forlatt.

Så kom den dagen, det er en lørdag, vi hadde hatt samtalen tre ganger siden onsdag formiddag, danset denne dansen, som en hét TANGO full av energi, og gud så energitappende den er.
         “Jeg vil ikke leve som dette, jeg orker ikke, jeg vil tilbake på hesten, jeg vil på jobb!
         OK, og hvordan skal du klare det? Helt ærlig hvordan?
         Jeg vet ikke, men dette livet er ikke verdt å leve! Jeg orker ikke mere, ORKER IKKE!”

En kaffekopp kommer flyvende gjennom luften i min retning, den treffer veggen med et smell.
         “Greit Roger, jeg skal ikke stoppe deg bare gå.”

Klokken var da 17:30, jeg hørte døren smelle bak han. “Is i magen Angela, pust! Han kommer snart inn igjen.” Klumpen vokser i magen min, jeg har kjent denne før, så utrolig mange ganger, den var der mens Roger var i Afghanistan, vokst hver dag da han var utenfor det trygge perimeteret, det vil si de fleste dagene. Ble alltid litt mindre når han sendte melding om at han var trygt tilbake i leir igjen.
Tiden går, jeg mottar en melding fra Roger: “Jeg har ført alle pengene over på din konto, trenger dem ikke der jeg skal” Jeg prøver å ringe, ingen svar. Sender han meldinger om å ringe meg, ingen respons. Ordene mine ringer i ørene mine, det er ekko i hodet mitt.” Bare gå, jeg skal ikke stoppe deg!”
Diesel, Miss Grey og Murcky (hunden og kattene våre) skjønner noe er galt, de forstår jeg ikke har det bra og danner et kringvern rundt meg. På sin måte sier de ”Mamma, vi er her for deg” Det har gått over to timer siden han gikk ut døra, det er blitt mørkt og gradestokken kryper raskt nedover, kvelden før hadde vi -24 grader. “Hva skal jeg gjøre, hvor skal jeg lete….Diesel og jeg har vært ute alt to ganger, men jeg tørr ikke gå langt hva om han kommer hjem og jeg ikke er der. “Bare gå, jeg skal ikke STOPPE DEG!”  Hjelp, Mamma!

Jeg ringer Mamma, “What can I do, I am about to start panicking” Igjen så får mamma meg til å bli litt roligere, får meg til å fortelle henne alt rolig. Vi ser på alternativene, Røde kors, Politi? Blir enige om at jeg kan jo ringe politiet, ikke for å melde han savnet men for å få råd fra dem i forhold til hva blir riktig framgangsmåte.
Møter en veldig rolig politibetjent på vakttelefonen, jeg forklarer hvorfor jeg ringer, forteller også at Roger har PTSD, han tar personlig informasjon og spør om det er greit at det lokale politiet ringer meg tilbake. Kjenner det er godt å bli tatt på alvor, at de ikke ser på meg som at jeg krisemaksimerer men at jeg er oppriktig redd for Roger. Ringer raskt tilbake til Mamma, så hun ikke sitter og kjenner på hjelpeløsheten hun må føle så langt unna. Hun er nok en gang min klippe, Gud kunne alle ha en mamma som henne!!
Sender Roger en melding om at jeg har ringt politiet og at de kommer til å søke etter han.

Lokalt politi ringer meg, snakker med meg mens de begynner å foreta søk etter Roger, og snakket med han, det hjelper!
Roger kommer hjem, han har fått tenkt, kjent på at han ikke kan utsette barna sine eller meg “traumet” av å vite at han tok sitt eget liv.

Og du så heldig vi er som bor på en liten plass som Flisa, for politiet kom hjem til oss den kvelden, og de ble der i over to timer, pratet med både Roger og meg, sørget for at det var trygt for oss begge. De kontakter lokal ambulansepersonale som også sitter hos oss en time. Jeg får beskjed om at det er bare å ringe skulle jeg trenge dem. Jeg ser Roger er sliten. Jeg er sliten, men jeg lover politiet og ambulansepersonalet at jeg blir med Roger til DPS på mandag, han har alt time der klokken 08:00, Politiet sier skulle jeg trenge det kunne jeg få rapporten deres.

Mandag morgen kommer Roger er helt hvit, jeg ser han er redd, usikker. Vi kjører nesten i stillhet til DPS Elverum, i det vi nærmer oss begynner han å spørre meg “Hva skal du si, hva ønsker du med dette?” Jeg forteller han jeg ønsker bare de skal forstå hvor vanskelig han har det, at de skal forstå alvoret, for jeg tror ikke de har det!
Timen blir surrealistisk, jeg husker ikke alt som blir sagt men jeg bryter tilslutt sammen å sier “at jeg ikke orker mere, at jeg er sliten og nå må de ta ansvaret for jeg klarer ikke mere!” De ringer akuttenheten til DPS, organiserer med innleggelse for Roger. Vi må kjøre rett dit, får ikke dra hjem og hente tingene Roger trenger. Kjøreturen til Hamar blir veldig spesiell, Roger er full av spørsmål og jeg har jo egentlig ikke svar, ja jeg har vært en kreftpasient, så jeg svarer så godt jeg kan på generell basis. Jo nærmere vi kommer sykehuset jo mere vanntro og redsel ser jeg i Roger. Kjenner på at jeg har lyst til å si, vi trenger ikke dette, vi kan dra hjem glemme alt som har skjedd. “Vær sterk nå Angela, dette er for han nå skal han få hjelpen han trenger”

Vi er framme på sykehuset, de møter oss i døren, inn på inntaksmøte. Roger forklarer hvordan han har det, jeg hvordan jeg har det og en rask gjennomgang om hvordan Roger har blitt verre siden i sommer og at jeg ikke kan ha det ansvaret jeg føler jeg har. At NÅ MÅ helsevesenet steppe opp til start og ta over stafettpinnen! Jeg klarer ikke se på Roger, kjenner at jeg svikter han! Jeg vet jeg handler riktig men kjenner frykten for at han skal hate meg. Jeg har lovet han å være her for han.

Legen avslutter møtet med at Roger skal få en seng hos dem, snakker om hva han får lov å få med seg inn på avdelingen. Jeg skal hjem pakke tingene hans, og komme tilbake den samme dagen. De fører Roger mot dørene ingen andre enn pasienter og pleiere får gå gjennom. Jeg ser han er REDD holder meg sterk, kysser han sier jeg kommer rett tilbake med tingene hans.

Går ut i bilen, bryter  sammen, jeg sitter der og gråter så jeg ikke klarer å se gjennom tårene mine, gråter av frykt for hva Roger tenker om meg, av lettelse for at han er trygg, at nå skal vi endelig få hjelp. Endelig skal helsevesenet se at han har PTSD og trenger virkelig å få hjelp!

Den 23 september 2017 lovet jeg Roger og Gud, med familie og venner som vitne “I,Angela Claire take thee,Roger to be my wedded husband, to have and to hold from this day forward, for better and for worse, for richer for poorer, in sickness and in health, to love, cherish, and to obey, till death us do part, according to God's holy ordinance; and there to I give thee my troth.” Dette var og er ikke noe jeg tar lett på. Jeg skal gå hvert et skritt sammen han og når de blir for tunge skal jeg bære han. Men jeg trenger av og til hjelp for å klare det.

Roger jeg elsker deg, du er min mann til døden skiller oss ad og kun Gud har lov til å bestemme når det skal skje!



torsdag 22. mars 2018

15 dager akutt


”Er det noen som kan rekke meg en serviett?”
”Når jeg var liten så hadde vi høner...”
”Er det noen som husker Mysil Bergsprekken?”
Praten går livlig rundt middagsbordet. De rikosjerer mellom ting vi kan og vet, de fleste av oss pasienter. Selv flyter samtalene over hodet mitt og forbi meg, selv om jeg humrer når jeg bryter gjennom hukommelsens tåke i et glimt og får øye på en av mange figurer skapt av Kjell Aukrust og animert av Ivo Caprino . Ellers får jeg med meg bare bruddstykker av samtalen.
For hjernen er marinert i medisiner og jeg er enormt sliten. Jeg forsøker allikevel så snappe opp hva som har skjedd de siste dagene. Det voldsomme raseriutbruddet. Etterfulgt av den kraftige depresjonen som førte meg ut i det iskalde kveldslandskapet rundt heimen min. Som til slutt endte i innleggelse en rekke steinkast unna.
Så her er jeg nå. Akuttinnlagt på en døgnenhet. Bølgedalene har blitt større og kraftigere. Jeg er så enormt sliten etter mange år med traumer, med omgivelsene jeg må vokte, med slitsomme netter med mareritt og døs. Helt utslitt etter å ha løpt gjennom krigene, uten å få hvile.
Jeg er i en stabiliseringsfase. Måtte den gi meg et bedre liv. Måtte medisinene gi meg bedre dager og netter. Ved innskrivning ble jeg strippet for all slags form for ledninger og kabler, samt skarpe gjenstander. Alt som jeg og mine medpasienter kan bruke til å skade oss selv. Eller hverandre.

”Blir det han med fela som vinner i år?”
”Du mener Alexander Rybak?”
”Ja, stemmer!”
Praten går fortsatt lett mellom oss, også i TV-stuen. Der sitter vi med hver vår blytunge historie i bunnen. Noen med synlige skader, andre med lukkede øyne, utslitt av det de har vært gjennom. Ingen snakker om det. Den lina vi danser på her er triviell. I hvert fall som oftest.
”Det er koselig å snakke om dagligdagse ting sier en liten og sped kvinne med et vilt rødlig hår, moderat flakkende blikk bak noen briller som grenser til horntypen, og et strikketøy som virker enormt der det ligger i det spinkle fanget hennes.
”La oss snakke om været”, kommer det fra en brun stressless a la 90-tallet. Mannen i førtiårene med en imponerende mustasj sitter med hodet hvilende oppå nakkestøtta, med lukkede øyne. Det ser ut til å foregå mye bak pannelappen hans.  
”Det kan vi gjerne”, svarer jeg der jeg sitter med nesa i avisen ”Østlendingen”. ”Dere kan få høre litt om hvordan været er og skaper en del utfordringer i Kabul, hovedstaden i Afghanistan?” Alle ser plutselig på meg med en viss forventning:
”Hele sommeren leter de fattigste afghanerne etter brensel, og det kan være det meste som er brennbart, det kan jeg forsikre dere om. De sees ofte med rumpa i været og med søppelsekker knugende i neven, i det uttørkede og nedsøplede elveleiet i Kabul River hvor de samler plastflasker, som åpenbart er hovedbrenselet. Det merker vi godt når vinteren kommer. Byen ligger på cirka 1800 meter over havet og det er svinekaldt i perioder. Temperaturen ligger ofte på minus 10-15 minusgrader om vinteren, og plastrøyken fra de mange husovnene strømmer ut av pipene og presses ned mot bakken av det langvarige høytrykket og legger seg som en smog over landskapet. Det føles som å puste inn gjørme og er hovedårsaken til en mengde luftveisproblemer”
Menneskene i TV-stuen, inkludert sykepleierne blir helt stille.
”I tillegg fryser mange ihjel i hver kuldeperiode, for de går til slutt tomme for noe å brenne. Lufta blir bedre, men folk dør” avslutter jeg før jeg løfter opp avisen og leser videre. Eller leser er nok en overdrivelse. Tankene mine gikk til alle de som frøs ihjel i fjellandet jeg hadde vært for noen år siden. Det var egentlig et dårlig tegn at lufta ble bedre mens temperaturen fortsatt var lav. Da visste jeg at dem led. Og døde av kulde.
TV-stueinnehaverne er fortsatt tause og ser en smule bleke ut. Jeg innser etter hvert at mine historier ikke er så normale som de øvrige som er her, og egner seg kanskje lite til småprat. Men det er de jeg har fra der jeg har vært, i det jeg har opplevd. Så for meg er dem på et vis en slags normal greie. Da dropper jeg selvfølgelig å snakke om alle andre ytterligheter fra krigsområdene.

Det demrer

Dagen etter starter med at jeg er groggy. Medikamentene fra dagen før sitter i ennå. Snubler ut til frokostbordet, som allerede er besatt av avdelingens beboere, samt personalet. Samtalene er florlette fortsatt. Det snakkes langt over de tunge skjebnene den enkelte av oss bærer på. Damen med hornbrillene forteller om venninnene sine. I dag har noen av dem døtre også. Finnes alle disse, tenker jeg umiddelbart. Men det spiller ingen rolle. For dette gleder den vevre damen, gir henne energi.
En annen supplerer samtalen elegant med å snakke om alle de ubemannede gårdsutsalgene, som man blant annet kan kjøpe egg og de største blomkålhodene han har sett, kun ved å legge igjen kontanter og ta med varen. Han forteller også at han nylig har vært på Samvirkelaget (nå kalt Coop) dagen før mens han lar høvelen skave av nøkkelosten han kjøpte. Han synes det er kjempegodt, noe han selvfølgelig behørig deler med oss rundt bordet, og passer på å minne oss om. Vel, han deler ikke osten med oss, men det faktum at den smaker. Jeg nikker på de rette stedene, ennå til en viss grad under vekten av medisinene jeg fikk dagen før, som har gitt meg en bedre natt enn på mange år. Konsentrerer meg om å få kuvertpålegget fra Lerum og Stabburet ut av de runde innpakningene og ned på brødskiva.
Etter å ha satt bestikket i oppvaskkurven går jeg tilbake på rommet, grafser altfor dypt i posen med Daim småsjokolade, inntar dem én etter én med en viss andakt mens jeg surfer nettet. Men ingenting der ute i cyberspace angår eller interesserer meg nå. Jeg er her. I nuet. Jeg må få orden på livet mitt her jeg er nederst i det akkurat nå. Veien tilbake er lenger enn noensinne, gjennom et mørke, som forhåpentligvis blir lysere. Eller er den kortere? Er det noen medisiner som skal til for at jeg skal reise meg igjen? Ihvertfall litt? Som kan slå av krigen en stakket stund slik at jeg kan få sove? Har kjemikalier vært løsningen hele veien? Smøremiddelet? Jeg kjenner meg litt motløs der jeg sitter og lar Daimen klistre seg til ganen.
Tankene går tilbake til vandringen ute i sprengkulden etter at jeg forlot heimen for å ta livet mitt. På valgene jeg la frem. Skulle jeg hoppe fra brua? Skulle jeg gå inn i den kalde vinteren og fryse ihjel under et tre? Målbevisstheten varer et stykke, men så tenker jeg på hva jeg kan påføre mine kjære. Mennesker som jeg setter pris på, som gjør det samme mot meg. Sakte men sikkert dukker det opp flere alternativer. Skal jeg be om å bli lagt inn? Det kommer vel neppe til å skje. Ingen vil vel ta imot meg.
Men det skulle vise seg å være feil. Dagen etter er jeg på vei til akutt innleggelse. Noe jeg ikke trodde var mulig åpenbarer seg og preger de neste ukene.

Serviett utenfor rekkevidde

”Er det noen som kan rekke meg en serviett?”
Jeg ser over frokostbordet. Den mustasjkledde sitter med lukkede øyne. Hvis han hadde åpnet dem så hadde han sett at serviettholderen stod rett under nesa hans. Men det gjør han nok ikke med det første. For øynene er nok lukket av gode grunner. Jeg undres over hvilke brutale bilder som ruller over skjermen hans på innsiden av øyelokkene idet jeg griper en serviett og legger ved hånden hans. Han nikker kort og takker høflig.
Dagen flyter av gårde i boblen min. Folk forteller lett og ledig fra de lyse sidene i livet sitt, og den mustasjkledde  imiterer det meste av karakterer fra filmer han har sett gjennom noen tiår av sitt lange liv. Jeg fortsetter å fortelle merkelige historier fra bortenfor den fredelige sivilisasjonens grenser, dog uten for mye krig for å unngå at noen går på en smell.
De siste som er her er så traumatisert at de foreløpig sitter på rom, da med unntak av de gangene de skynder seg ut for å hente seg en brødblings eller en tallerken med middag og bli borte like fort som de kom.

Mimring

Men i sum har vi det på et vis hyggelig. Jeg har aldri vært veldig god på å konversere såkalt ”small talk”, men jeg kjenner at jeg håndterer den kunsten bedre dag for dag her, på stedet som jeg for moro kaller ”Gjøkeredet” etter filmen med samme navn. Befriende å bare kunne snakke om ting øverst i våre sinn. Helt nødvendig å ikke snakke om hva som plager oss i bunnen når vi er i dagligstuen.. Det gir oss også en følelse av å være normal igjen. Samtalene går ofte på mimring, helt ned i barndommen. Da livet kanskje var greit for de fleste. Den gangen kvinnene i rommet gikk med håret i topp som ble kalt Grorud-palme. Og mange av gutta hadde hockeypuddelsveis. Og noen syklet rundt på Tomahawk-sykkelen sin med stor girstang og skvettlapper i eikene. Da jeg selv spilte i band og drev en sorgløs rock’n roll tilværelse i byen som er mest kjent for å levere både båter og mannskap til hvalfangst. Da ting var greit for det meste. Før oppoverbakkene startet og etterhvert ble til loddrette vegger.

En ny morgen. Dagslyset er ubarmhjertig tilstede i rommet mitt som ikke har bledningsgardiner. Det slår meg at behandlingsopplegget blant annet består i å tørne ut sammen med fuglene. Jeg kjenner på formen. Sist natt så var trafikken i hodet roligere, søvnen bedre og følelsen av å være groggy var mindre. Jeg føler nesten at formen bli bedre for hver minutt som går. Men jeg er som tidligere, alltid redd for at det varer kun kort tid og at jeg er tilbake i grøfta med utslåtthet og tom for energi fortere enn det et øye kan blunke.
Et skrik høres over gangen. Jeg tror først at det er en vinkelsliper som øker turtallet, men når idet blir brått stille uten at turtallet går ned, så er det helt klart et skrik. Det er en av gutta. For en halv times siden satt han ved lunsjbordet med resten av oss og fortærte chili con carne, mens han vitset og lo. Nå lå han og uttrykte sterke følelser på rom. Svingninger, tenker nå jeg der jeg sitter og forsøker å fortelle min egen kropp at skriket ikke var et resultat av en krigshandling. Kjemikaliene hadde kanskje sluttet å virke? Blir han lagt i tvangstrøye, mon tro?

Kveld. Påleggskuvertene ligger tømt rundt tallerken min. Magen er fylt.
”Kan noen sende meg en serviett?”
Jeg skyver servietten bort til den mustasjkledde i taushet mnes jeg tenker at det å gripe servietten selv muligens er noe han får til i fremtiden.
”Jeg spiser på rommet i kveld” Strikkedamen flakker svakt med blikket bak de grønne hornbrillene før hun forsvinner inn på rommet sitt. Her er det formen og humøret som regulerer hva vi klarer eller ikke.
Klokken passerer 22:00. Sykepleieren kommer innom med glasset med tabletter. Jeg slår det i meg og lar vannet fra plastglasset presse det ned i fordøyelsessystemet. Da er det bare å vente på nattens kjemikalietåke som legger seg over bevisstheten og lammer bildene av krig.

Refleksjoner

”Klokka er kvart på åtte. God morgen!”
Jeg merker knapt sykepleieren i døra, men registrerer jeg mumler noe til svar, som tilsynelatende er godt nok siden hun forsvinner igjen. Eller var det en han?
Jeg sitter ved frokostbordet og reflekterer over de som sitter rundt det.
Det faktum at disse menneskene gjør sitt beste for å bli sett blir klarere for hver dag. Her er det flere som har vanket inn og ut av psykiatriske institusjoner i årevis, som sakte men sikkert har blitt borte fra samfunnet på en måte i og med at mye av dette foregår i isolasjon. Derfor er det viktig å formidle den tiden man var ung fordi det var en tid som var mye bedre enn nåtiden. Andre er desperate etter å vise at de fortsatt er en vesentlig del av samfunnet, med et godt nettverk av venner og familie. For å ikke bli borte fra alt.
Det siste året har vært slik på et vis for meg også. Jeg har levd i isolasjon fordi jeg ikke har orket å være sosial. Og da blir man fort litt borte fra samfunnet.
Vel, dette kan jeg faktisk lære noe av. Prøve å ikke bli helt borte, slik at jeg kun blir sittende igjen med fantasivenner. Men akkurat nå er det å få komme til hektene igjen.
En annen ting som slår meg er jo at det knyttes relativt sterke bånd mellom oss som er her. Vi er jo i samme båt. Vi snakker ikke om problemene og lidelsene våre, vi bare fornemmer at dem er der, mens småpraten går. Vi kommer nok aldri til å ha en reunion om 10 år, for dette er nok skambelagt. Det er ikke greit å brekke et bein, men lettere å akseptere en fysisk skade enn når hodet er ute av vater.
Gjengen rundt bordet ser sliten ut. Mange er tydelig preget av det de har vært gjennom. Jeg stusser jo over flere av dem.  Men hva tenker dem om meg? En kar i femtiårene, med grått hår, grå strikkejakke og grå treningsbukse a la den Rocky brukte i de tidligste boksefilmene. Labbende rundt på utslitte plastslippers fra Afghanistan. En som sitter og raller den ene merkelige historien etter den andre, når han er i form. Om krigssoner og musikk. Om livet som manusforfatter. Som leser bøker som heter ”Telling True Stories”, ”Things they carried” og ”After You”
Jeg tipper de rister på hodet i skjul. For hvem er egentlig normal når det er noe vi betrakter med et subjektivt blikk?
Men så tror jeg de blir litt lettet når jeg begynner å snakke om kunst og om musikk. Når jeg forteller historier om hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet og om Norges nasjonalforfatter Mikkjel Fønhus sin metode for å skrive gode naturhistorier. Da ser de at selv om denne mannens sinn er revet opp av krigen, så er han innerst inne en snill og balansert mann. Godt hjulpet av tåken av medisiner. Tror jeg.

”Ressurection”


”Nå er det morgen!”
Jeg våkner etter en natt med nesten sammenhengende søvn. Venter på svimmelheten båret på noen medisiner, men den kommer ikke. Wow! Dagen før gikk jeg over medisiner i såkalt depot, hvor den virket litt etter litt. Hey! Jeg føler meg uthvilt. For første gang på mange år kjenner jeg at jeg har litt styrke. Litt å gå på!
Under frokosten sitter jeg sammen med gjengen min. Vi ler og har det gøy. Jeg fortsetter å feire dagen med å gå meg en tur på egen hånd. Ikke bare for å kjenne på styrken men også om det er noe som trigger meg i teigen, men det er det ikke. Selv om dette er en dag så er det en slags gjenoppstandelse. Men jeg må ikke glemme å suge på de karamellene som livet serverer. Hva ressurection betyr? Gjenoppstandelse!


Den mustasjkledde forsvant i dag. En kunnskapsrik og intelligent mann med en fraværende evne til å glemme, noe som gjorde at han husket det meste. Var han autist? Ikke godt å si. Men det skinte gjennom at han hadde hatt mange runder inn og ut av psykiatrien. Han hadde også jobbet der. Jeg kjente et øyeblikk på frykten for å havne opp som en jojo inn og ut av dette gjennom resten av livet, men slo meg til ro med at det neppe kom til å skje meg. Men nå var det plutselig ingen lenger som ba om å få sendt en serviett. Borte var den klingende latteren hans som kunne få de fleste i godt humør. Han likte meg og jeg likte ham. Jeg kunne på et vis fornemme at livet hadde herjet med ham, tatt fra ham mye.

Angela. Min klippe på stormfullt hav. Min kompasskurs i snøstormer i fjellet og over viddene. Min oase i en endeløs ørkenvandring.
Hun har vært lite nevnt i denne omgangen. Men hun fikk trykket atter en gang. Som igjen måtte ta grep for å få kontroll på ektemannen sin. Som i all sannhet gjør alt hun kan for at jeg skal få det bra. Angela har på nytt måttet gå i skyttergravene i kampen mot sin ektemann. Det gikk forholdsvis bra denne gangen også, men slitasjen er naturlig nok stor. Jeg tror hun allikevel føler en viss sjelefred nå når mannen hennes er i gode hender i behandlingsapparatet. Men hun gir seg neppe før denne tryggheten vedvarer!

Dagene går, noen flere drar og andre kommer til. De er som meg og resten av oss på de første dagene. Du ser det i blikket på dem at det å komme hit på en psykiatrisk institusjon er et sjokk for dem. ”Det er jo ikke her dem skal være”. Noen er tause den første tiden, så prøver vi andre å ta godt imot dem. Sakte men sikkert innser de at det er nettopp her de skal være akkurat slik livet er nå.

Etter 12 dager så skal jeg prøve meg på helgepermisjon. Hvis dette går bra er sjansen for at jeg skrives ut på mandag rimelig stor. Jeg er spent her jeg sitter. Er jeg riktig medisinert? Vil det være greit å møte livet utenfor, komme hjem og samfunnet forøvrig? I 12 dager har jeg levd i ei boble hvor alt er tilrettelagt. Nå skal jeg brynes med det meste.
I sum tror jeg det går bra. Men først skal jeg møte legen sammen med Angela.


Tilbake etter permisjon spør jeg meg selv: ”Hva var jeg egentlig denne helgen?” Jo, hjemme hos meg selv, men samtidig en pasient ute på prøve. Vemodig å dra, men litt godt å komme tilbake og se at noen av dem som var der når jeg dro fortsatt er her. De er glade for å se meg igjen også. Det har blitt et slags fellesskap på de dagene jeg har vært her. Jeg har også kjent på vemod når noen av dem dro før helgen. Man kan heller ikke si at man ønsker å se hverandre igjen heller, for det vil nok bli i en lignende situasjon vi har vært i.
I løpet av natten har det tikket inn et bilde som er historisk. Min eldste datter Kathleen fikk sin førstefødte. Hun hadde lovet at jeg ble den første til å sende meg bilde, og det så ut som hun holdt. Jeg kjenner på gleden, selv om medisinene kutter de emosjonelle toppene og bølgedalene. Men det ser bra ut og jeg er glad på hennes vegne, og stolt av å ha blitt morfar!


Siste dag på akutten

Formiddag. Jeg kjenner kreftene har kommet tilbake. 15 dager på medisiner fulgt opp 24/7 av helsevesenet, samt en atskillig bedre søvn, har gitt resultater. Jeg har også sluttet med antidepressiva på dagtid og hodet er mye klarere. Jeg kjenner pågangsmotet er tilbake. Langt bak der et sted over åskammen ligger depresjoner krydret med selvmordstanker.
I dag skal jeg skrives ut. I dag begynner resten av livet mitt. I dag er jeg rustet med både medisiner og mer kunnskap om livet og hvordan jeg skal forholde meg til lidelsen.
”Kjenn på hva du føler. Ikke hva andre mener!”
Psykiateren er krystallklar til en mann som analyserer og alltid har jobbet seg taktisk gjennom samtaler, møter, dialoger og monologer. Denne visdommen er det viktigste jeg har fått på denne vegen jeg har tilbakelagt på denne akutten. Hva føler jeg? Og hvordan forholder jeg meg til det?
Jeg ser ut vinduet. Sola skinner, og været har bestemt seg for å ta tak i de enorme snømengdene. Slik blir det vår av. Og jeg kjenner også at jeg møter en vår i livet mitt. So let’s walk on!









Å bære budskapet

Tiden er inne. Det er konsertdag. UNIFIL-jubileum på Akershus Festning i Oslo. Dagen jeg skal innta en scene foran noen tusen mennesker. Nat...