mandag 22. januar 2018

Tolkien og Medaljen


Roger! Rooger!
Jeg våkner av ropet, skvetter halvveis opp langs sengegavelen. Etter å ha tilbragt atter en natt i Irak. Forsøkt å løse flokene mens jeg ble skutt på og forfulgt. Slik er livet mitt for tiden. Jeg siger litt tilbake under dyna, glad for at noen ropte på meg. Gudene vet hvor mange timer jeg har vært på bakken i Bagdad i natt. Det eneste jeg kan si med sikkerhet er at jeg føler at jeg ikke har sovet i det hele tatt.
Utenfor soveromsvinduet duver snøtunge grangreiner sakte i den milde brisen. Bekrefter at jeg faktisk ikke er i Iraks hovedstad og at jeg i beste fall ikke er tilbake før i kveld en gang. Men nå er jeg i Solør, verdens fredeligste sted. Det er i alle fall det jeg forsøker å si til meg selv. Mens noen sutrer over snømengder så ser jeg gleden i at den demper lyder som jeg assosierer med krig. Koser meg over synet av rådyret som står på trammen og vil ha mat siden den er umulig å finne under det massive hvite teppet. Angela sørger for at gulrøtter blir lagt ved en granlegg. Og ikke før timen har gått så er dem borte. Slike stunder gir en skadd soldat glede. Drar meg vekk fra krigens elendigheter. Rådyr er fantastiske vesener. Og nå trenger dem meg og min kjære som sender meg på butikken for å kjøpe epler og fler gulrøtter til dem. Det er ikke bare fuglene som skal fores en vinterdag!
Men det er ikke det jeg drømmer om nå. Jeg står plutselig i ruiner og hører rop. Jeg vet at jeg er på vei inn i en ny tid med flashbacks som tar tak i meg og river meg gjennom landskapet av krig og død. En eller annen gang på den andre siden rives jeg ut og kan atter en gang se på de snøtunge granene og rådyret som spiser. Jeg skal bare gjennom krigen først. I natt og alle andre netter.
Kvelden er kommet. Øynene siger igjen etter at jeg har klappet sammen boken om sjefsforfatteren selv, J.R.R. Tolkien. Han hadde også PTSD etter første verdenskrig og brukte skrivingen som terapi. Og for et resultat! Det er jo i seg selv inspirerende. Men der slutter også sammenligningen. Jeg matcher ikke mannen som brukte et helt liv på å bygge en fantasiverden og ikke bare det, men egne språk basert på de nordiske. Ikke på langt nær. Men han viste at skriving kan være terapi for krigsveteraner.

”Vet du hva som skjedde på denne dag for to år siden?”, spør Angela meg.
Jeg ser opp fra boken og tenker etter. Hukommelsen er helt svart. Var det noe romantisk?
”La meg se... Var vi på en eller annen tur?”, forsøker jeg forsiktig. Hun rister på hodet.
”22 januar 2016 var vi på den amerikanske ambassaden i Oslo og du fikk Meritorious Service Medal av dem for innsatsen i Afghanistan”, sa hun begeistret.
Jeg lysnet opp.
”Ja, for svarte!”
Minnene strømmer på. Seremonien fant sted i kjernen av ambassaden. Marmor og fontener. Bord dekket med kaker. American style bløtkake. Alle attacheene fra de amerikanske forsvarsgrenene, Hær, sjø luft og US Marines, var kledd i sin beste uniform. Sjefsattacheen ledet an. Leste opp kriteriene for tildelingen. Det var ikke småtteri jeg hadde bidratt med ifølge ham. Levert trening og løsninger som gav resultater og gjorde Afghanistan til et bedre sted. Jeg hadde sågar bidratt til å gi president Obama et bedre beslutningsgrunnlag knyttet til treningsoperasjonene. Ikke rart en sønn av en sjømann fra Vestfold var stolt der han sto med den medaljen som er likestilt med ”Bronze Star” og rangert som nummer 7 i et medaljehierarki på 40 medaljer. Jeg takket dem ærbødig og avsluttet med å si at America is a great nation.

Men det hele var på mange måter uvirkelig her jeg satt nå. Gjorde jeg virkelig dette? Alt virker så fjernt. Som i en drøm.  Her satt jeg nå. Som oftest med noen dager gammelt skjegg og med et hår som ikke har grodd seg så langt siden en gang midt på åttitallet. Evig sliten av å gå rundt i krigen som har hengt seg opp hos meg.
Jeg har vært mange ganger tilbake i krigen etter medaljeseremonien, men tjenesten har nok ikke gitt meg noen ny medalje. Flashbacks blir ikke premiert på samme vis, fordi de er resultatløse. Heller ikke mannen som skapte Mordor fikk den for ”tjenesten” han utførte etter at han kom hjem. Ingen av oss får det.
Medaljen er et synlig tegn på at jeg har vært noe. Det jeg har vært er vanskelig å bli, ser jeg nå. Men i kjernen er jeg meg selv og det er den som har prestert. Og noe skal vi få til et sted der fremme. Jeg hadde imidlertid håpet at turene til krigen kunne bli frivillig først. Eller egentlig velges helt bort. Men her er jeg. Bare noen minutter unna at jeg sovner og starter på en ny økt. En ny natt med krig.





lørdag 20. januar 2018

Gud og krig og litt sånn


Definerte religioner er og blir et ubegripelig fenomen for meg. Hele livet har jeg lett etter det å forstå hva Gud er. Helt siden den gangen jeg var en halvmeter høy og med små barnehender klistret gullfargede fisker og stjerner i nettet i søndagsskoleboken min, så har jeg forsøkt å finne frem til svarene. Mange rundt meg var helt synkronisert med det de kalte barnetroen. Men hva fikk dem til å tro på det jeg ikke ble overbevist om?
Når da tragedien rammet, som for eksempel den gangen min far døde da jeg var ung, så forklarte folk rundt meg det med at ”Guds veier er uransakelige” og ”nå har han reist hjem til Gud”.
Jeg må si jeg berømmer dem som klarer å klamre seg fast til en tro på Gud, uansett hva tungt og uforståelig som måtte treffe dem i hodet. Jeg har alltid vært avventende til dette. En tviler vil vel sikkert mange si.
Jeg mistet helt los på Gud når jeg var i Irak i 2005. Når jeg så hvordan mennesker er på sitt verste. Hvordan de meide hverandre ned, drepte for fote. Voldtok kvinner og barn og henrettet dem, før de droppet dem i kloakken. På denne tiden følte jeg meg i et helvete, og jeg tenkte ofte på hvilken Gud kunne akseptere dette uten å gripe inn?
Dette har skjedd før, det skjer nå og det vil skje igjen. Alle er ikke født med sølvskje i munnen og få av oss er vel villige til å gi den fra oss til de som trenger det mest. Og produsenten av disse skjeene, finnes han?
Dog ser jeg på meg selv som en religiøs fyr. Jeg synes det er en fascinerende tanke at det er en mening med alt, at vi går i en bestemt retning i livet, også kalt skjebnen. Jeg har opplevelser i livet som tyder på at det er slik. Og det er en god tanke, synes jeg. Og er det ikke sant så er den god å støtte seg på allikevel. Jeg laget også låta "Rolling The Dice" som stiller spørsmål ved, hvem er det som velger hvem som skal leve og hvem som skal dø, i livets spill.
Jeg henter fornemmelsen fra mitt indre. Jeg er ikke fortrolig med Bibelen, som jo er en nedtegnelse av viktig historie, men som ikke gir meg mye jeg kan bruke på livets vei. Ord som er skrevet ned om og av mennesker langt bortenfor tidshorisonten har ikke klart å overbevise meg. På langt nær.
Totusenogattenhundre år cirka etter den berømte jomfrufødselen i Midt-Østen, på denne syttende dagen i januar, tok jeg allikevel en tur innom Elverum kirke etter behandlingen på Distriktspsykiatrisk senter. Det hender det jeg gjør rett som det er, når jeg er i nabolaget. Etter å ha vært gjennom en mental, slitsom tur til Irak, var det godt å sette seg ned og hvile hodet, mens organisten øvde på en fremtidig gudstjeneste, nesten i takt med renholderne som skrubbet det gamle tregulvet. Eller moppet som det kalles i disse tider.
Kirken er Guds hus og hva gjør jeg så der når jeg ikke tror? Jo, i en kirke ligger det mye åndelig resonans. Der har folk opplevd opp- og nedturer gjennom hele livet. Der har de samlet seg når tragedien har vært på sitt største. Også når gleden har slått over dem enten ved begynnelsen eller et sted ute i voksenlivet. Jeg trives innenfor disse tømmerveggene. "Salige er de som bor i ditt hus" står det ute i gangen, også kalt våpenhuset. Vel, jeg bor ikke her, men trives lell.
Rundt kirken er også de dødes teig. Der ligger dem som er en del av vår historie som har bidratt til å forme verden slik den er i dag. Jeg trenger ikke å tro på Gud for å få en opplevelse av og i denne gamle ærverdige bygningen.
Så godt hjulpet av store snømengder som dempet lyden så kjente jeg en helt spesiell ro når jeg gikk derfra. Irak var erstattet med bleike. For en stakket stund. Før jeg igjen ble dratt mentalt tilbake til krig og konflikt. Et sted inne i hodet mitt

tirsdag 16. januar 2018

På 15 minutter


Foredrag. Det er to dager igjen til jeg skal stå foran offiserer som skal deployere ut og jobbe i Midt-Østen, i Irak og andre steder hvor vi sender militært personell  disse tider. De er på kurs på Terningmoen på Elverum for å få grunnleggende klargjøring til oppdragene. Håndtere våpen og forstå kultur.
Jeg skal dit som den del av foredragspakken til Veteranforbundet SIOPS og snakke om veien til PTSD. 15 minutter til disp.
Kroppen har allerede slått seg vrang. Den vil ikke dit. Den vil ikke ut av den lille komfortsonen jeg til tider har hjemme. Den vil heller ikke dvele ved krigen i Irak, om selvmordsbombere og andre relevante hendelser. Den er helt nede. Jeg føler at jeg ikke har sovet i det hele tatt på flere døgn. Jeg er veldig frem og tilbake på om jeg skal dra og gjøre dette. Jeg kan selvfølgelig feige ut og skylde på PTSD. Men da har den vunnet.
Den samme dagen jeg skal holde foredraget begynner jeg å gå gjennom det for meg selv. Jeg har drøyet det helt til siste liten.  Jeg merker hvorfor nå når jeg snakker meg gjennom det. Jeg kjenner jeg blir svimmel,  kvalm og har mest lyst til å spy. 
17 minutter viser stoppeklokka etter første gjennomgang. Jeg må ned på tid og prøver igjen. Plutselig må jeg bryte av. I dag demonstrerer hver fiber i kroppen mot dette.
Jeg tar det opp igjen senere. Det er vanskelig å snakke om dette på 15 minutter. Igjen presser jeg meg gjennom den. Via Irak, langs veiene, bomben som gikk av rett ved, trusler fra alle kanter, tap, til tiden etterpå hvor alt endret seg for meg, til Afghanistan og det presset jeg var utsatt for der, samt veien til erkjennelse om at jeg faktisk er sjuk. På slutten er jeg helt slått ut. Og har mest lyst til å sende en melding om kansellering. Men, igjen slår jeg fast at PTSD ikke skal ha kontroll på meg.
Hvorfor gjør jeg dette? Jo, igjen kravler jeg meg opp på barrikaden for å være et varselskilt for soldater som deployerer i tjeneste for landet. Det er det eneste svaret jeg har. Jeg kunne sittet i min egen boble med hendene i fanget, men velger å foredra og blogge. Eksponere, men det betyr også mestring. Som kanskje er det viktigste.
Stunden er kommet. Cirka 15 soldater sitter og ser spent på den sivilkledde store mannen med det grå håret. Jeg drar avgårde i foredraget mens Angela sitter bak og gir meg signaler når det nærmer seg slutten av de 15 minuttene. Jeg forteller historien så effektivt jeg kan. Tårene presser på et sted innenfra. Sorg og angst herjer innenfor "panseret" mitt. Det er helt umulig å ikke kjenne på smertene av dette. Men jeg prøver å la det implodere, gå av innover.
Avslutningsvis ber jeg tilhørerne om tre ting: ta vare på dere selv, ta vare på makkeren og ikke minst som sjefer på alle nivåer, nå og i fremtiden; ta vare på undergitt personell.
Skap kultur for åpenhet rundt mentale senskader, som i bunn og grunn er overbelastninger og ikke noe annet.
Angela avslutter med å be dem bringe denne kunnskapen hjem til pårørende. For det er de som først ser dette.
15 minutter er gått.  Folk griper neven min og takker meg. Det verdsettes. Jeg takker først og fremst for at det er over. Nå er det å dra hjem å bruke tiden på å komme seg tilbake til livet. Eller et slags liv. 
Dette og mye annet er altoppslukende for meg. Jeg er blant venner, men det er ingen ting som tyder på at kroppen min er enig i det. 15 minutters foredrag slår meg altså ut i cirka en ukes tid.

Responsen lar ikke vente på seg. Å gi PTSD knyttet til deltagelse i operasjoner med konflikt og krig som operasjonsmiljøer et ansikt er viktig. Det er svært ressurskrevende, men samtidig viktig. Så skal jeg se an hva jeg klarer i fremtiden, men jeg er innstilt på å bidra så godt jeg kan. For det å gi PTSD et ansikt er viktig i alle fall! 



lørdag 13. januar 2018

Den viktige historien

Dagene som kommer og går er fortsatt krevende. Etter en lang og urolig natt som innledes etter at jeg omtrent er helt tappet for energi og mer enn det, så har jeg litt i batteriene på morgensiden, sånn cirka en time eller to før dem er helt flate igjen.  Noen ganger bruker jeg denne sparsomme mengden med kraft til å skrive litt på det jeg håper blir en bok en gang i fremtiden. Det skjer ikke hver dag, for noen ganger er det for tungt å leve i det jeg har vært i. Og jeg klarer rett og slett ikke å ta i det, ikke engang med en ildtang.
Manuset er blant annet basert på notater og dagbøker jeg har gjort underveis i operasjonene i Afghanistan og Irak. Fortellingene fra Irak skrev jeg ned kort tid etter at jeg kom hjem. De siste dagene har jeg satt meg til for å gå gjennom dem og se hva jeg kan bruke i boken. Det er en surrealistisk reise gjennom tiden i Bagdad. Jeg kjenner på ubehaget, på frykten, og det gjør nesten vondt i perioder. Jeg merker godt at det er et vanskelig område og at traumene ligger der. Jeg kjenner at flashbacks presser på. Å lese dette gjør at jeg også husker andre ting som har blitt borte for meg underveis. Fortrengt.
Med små skritt setter jeg sammen dette til historien om veien til PTSD og videre derfra. Ikke for at den nødvendigvis blir en best-seller, ikke fordi at jeg tror at alle er interessert i den, men rett og slett for å ha et prosjekt gående. For å ha en identitet. For å ha litt verdighet. For å kunne si at "dette får jeg til på et vis"
Får jeg ikke gitt denne ut så er det noe i alle fall de kommende generasjoner langs min slektlinje kan sette seg inn i. Men det vil alltids være hyggelig hvis noen andre er interessert.
En annen effekt jeg oppnår med å skrive boken er at jeg får satt livet mitt i perspektiv. Det gir meg en mulighet til å analysere hvorfor det gikk som det gikk med en rekke ting i livet mitt. Hvorfor jeg var fraværende overfor familien i perioder, hvorfor jeg ble sint, hvorfor jeg ble aggressiv. Hvorfor orket jeg ikke når jeg burde. Gjennomgangen er en nyttig eksersis i alle fall.

PTSD har få ansikter. Og den trenger flere. Jeg stod frem i avisa Glåmdalen og fortalte om min hverdag etter at jeg tok krigen med hjem. Det er svinetungt å eksponere seg slik. Og det er fort gjort å bli stemplet. I alle fall som gruppe. De fleste i området hvor jeg bor assosierer fortsatt en krigsveteran med en som kjempet under siste verdenskrig. Men jeg har ikke tenkt å være ufin mot noen. Jeg har tenkt å fortsette å fortelle historien min og den om oss veteraner inntil enhver krok ikke lenger er mørk og enhver veteran har blitt sett, forstått og anerkjent, enten den er skadd eller ikke. Pluss veteranens omgivelser i form av familie og venner.
Og det bør heller ikke slutte der. For det kommer nye mennesker til i ledende posisjoner som kan påvirke veterantilværelsen, og de må få kunnskapen til å ta de rette beslutningene slik at også fremtidens veteraner ivaretas på en god måte. For krigene og konfliktene vil vare like lenge som mennesker tråkker rundt på denne planeten og eventuelt på naboplaneter når vi kommer dit.

Så så jeg i dag at en medveteran som heter Bjørn Jomar Rundhaug har begynt å blogge om sin PTSD og det gjorde meg glad. Det er en eksponering det står respekt av, og kan bidra til at andre gjør det samme.
Bloggingen slik jeg ser det, skal ikke være et hylekor, men vise omverdenen hva denne lidelsen er og hva den kan avstedkomme av utfordringer, og ikke minst hvordan vi kan finne veier til et bedre liv.




fredag 5. januar 2018

Nyttår fra helvete


Det nærmer seg midnatt og jeg er hjemme i skrivestua mi. Blant keyboards og datamaskiner. Jeg klikker meg formålsløst frem på Facebook. Hilsener rikosjerer mellom brukerne. Gode ønsker utveksles.
Utenfor begynner det med noen enkeltsmell. Jeg kjenner uroen øker drastisk. Smellene tar seg opp til et inferno. Jeg prøver å fokusere på festbilder av facebookvenner med papirhatter og slanke vinglass som heves i skåler. Men til slutt slipper jeg den håndholdte musen. Lukker øynene. Kniper dem igjen. Hvert smell føles som enden av en tømmerstokk som slås inn i skallen. Jeg ser plutselig den lave kveldssolen over hustakene i Iraks hovedstad Bagdad blir borte bak veggen av jordmasse som er løftet opp av en overdimensjonert veibombe.  Det blir mørkt, etterfulgt av et støvdriv. Jeg kjenner smaken av det i munnen. Og lukten av død. Smellet slår ut hørselen. De påfølgende skuddvekslingene. Magen vrir seg,

Hjernen leter etter fornuft. Forsøker å finne koblingen mellom nyttårsfyrverkeri og smellene. Men den koblingen er brutt og endene er så langt fra hverandre at det ikke engang gnistrer mellom dem. Lysglimtene hamrer på mot den frosne vindusruten over Kronos-keyboardet mitt. Det som står bak den lysende nissen. Men innerst inne i meg griper jeg etter våpen og inntar dekning bak zargeskassen. Forsøker å få oversikt over situasjonen gjennom de røde gardinene på brakkerommet mitt, men ser bare blinkingen fra munningsilden på automatvåpnene i det vevede tøyet. Hører panikken utenfor. Usikkerheten. Er fienden innenfor perimeteret allerede?
Jeg ser ut mellom isrosene. Rakettene gviner i været. Kraftige enkelteksplosjoner. Mennesker med variert promille feirer inngangen til det nye året. Mens jeg er hensatt mentalt til en krig jeg var med i for lenge siden. Mens noen tenner fyrstikkene og lar mangfoldet av raketter treffe den sorte stjernekledde natten i varierte mønster, så er jeg hensatt til å forsøke å få oversikt over kampene rundt leiren jeg holder til. Og jeg er ikke engang engasjert i nærforsvaret til daglig. Det gjøres av et sivilt og utrent sikkerhetsselskap.
”Men, Roger, dette er for svarte ikke en krig!”
Jeg roper til mitt alter ego. Men åpenbart for døve ører. Den har for lengst hengt seg opp i å bruke maksimalt med krefter på å beskytte meg. En stor slurk med vin hjelper ingenting.

Et godt stykke over midnatt roer rakettoppskytingen seg ned. Kun spredte oppskytinger. Jeg setter meg ned. Tørker svetten. Angsten grenser til panikk, men jeg prøver å trekke pusten og igjen overbevise kroppen om at det ikke er fare.
For en del timer siden så jeg alle de som ba folk om å ta hensyn til kjæledyrene på nyttårsaften. Og det er vel og bra. Jeg har opptil flere av dem selv. Men jeg ser at vi har et stykke å gå i forhold til de som har PTSD også.
OK, la meg innrømme det. I år gjorde jeg ikke det jeg vanligvis har pleid å gjøre når jeg er i rakettoppskytings-lende. Jeg pleier å stryke langt til skogs med bikkja. Helt til snøen er så dyp at den trenger over støvleskaftene. Langt fra alle smell. Men i år droppet jeg det. Det var en tabbe.
Neste år reiser jeg til fjells, eller et annet sted langt unna dette. Under snøtunge graner eller på skavlete snaufjell. Da slipper jeg å ha med meg angst og søvnløshet mange dager inn i det nye året. Slik det ble nå. Det er rimelig altoppslukende. Det er ikke ofte jeg tar til tårer. Men her om dagen rant dem fra gjenknepne øyne. Jeg er så vanvittig sliten. Jeg er så utmattet av dette livet. Og jeg er så lei av å ikke få til ting.
Men et sted langt der inne så er det en stemme som sier at det er nå jeg ikke må miste troen. Nå er jeg på et sted på livets vandring hvor jeg har mistet startstedet av syne og at jeg ikke ser enden på det. Jeg er på en seilas hvor skyene dekker stjernene, seilene henger slapt uten vind, og jeg vet ikke hvor jeg er. Det er nå jeg må ta frem styrken i meg og tro på at dette går mot det bedre. Det er nå jeg må være sikker på at vindene kommer tilbake og at skyene driver vekk. At jeg kan klatre opp i masta og skimte noe annet i horisonten, enn hav på alle kanter. I mellomtiden går seilasen i blinde. Eller dagsmarsjene i tåke. Snørra må tørkes der jeg sitter med øsekaret.
Jeg nekter å la meg bukke under. Og så lenge jeg nekter det, så vil det ikke skje. Ferden fremover vil fortsatt være svinetung å enten gå eller seile. Men jeg har bestemt meg for å komme i mål. Jeg ser ikke startstedet mer, men jeg har ikke glemt forestillingen om hvor jeg skal. Tror jeg...


Tolkien og Medaljen

Roger! Rooger! Jeg våkner av ropet, skvetter halvveis opp langs sengegavelen. Etter å ha tilbragt atter en natt i Irak. Forsøkt å løse...